Av Bjørn Johannessen

Helt siden oppveksten har langrenn vært hovedidretten til Audun Svartdal, og det er også langrenn han har levd av i sin yrkeskarriere, men i sine yngre dager sprang han også mange gateløp, terrengløp og baneløp. Så på spørsmål om hva han anser som sin største prestasjon som idrettsutøver, trekker han fram persen på halvmaraton fra Oslo i 1982 da han løp på 1.09.53.

– Jeg var aldri noe annet enn en middels utøver, men det var langrenn som var min idrett. Likevel var det nok som løper jeg hadde størst potensial med de ressursene jeg hadde tilgjengelig på det tidspunktet. Jeg hadde for eksempel aldri en egen trener, og ski krever litt mer ressurser på trenersiden enn friidrett. Kanskje burde jeg satset mer på friidrett, og mindre på langrenn, men interessen min var hele tiden langrenn, forteller Svartdal.

Bratt læringskurve

Audun Svartdal deler trenerkarrieren sin i to perioder. Første periode der han var fysisk trener for ulike landslag, mens periode to startet i 2008 da han ble teknikktrener. Han har også vært personlig trener for enkeltutøvere som Ole Einar Bjørndalen og Martin Johnsrud Sundby.

Karrieren hans som skitrener startet allerede i 1986 da han via felles kamerater ble kjent med kombinertløper Torbjørn Løkken.

– Det var ledig jobb som landslagstrener i kombinert. Jeg var bare 26 år og hadde absolutt ingenting å vise til annet enn at jeg nettopp hadde avsluttet utdanningen min på Norges Idrettshøgskole. Når den første trenerjobben min var å være trener for et landslag, så ble det en temmelig bratt læringskurve. Men jeg er evig takknemlig til Torbjørn Løkken som påvirket slik at jeg fikk starte karrieren min som trener, forteller Audun Svartdal som trente kombinertlandslaget fra 1986 til 1988.

Torbjørn Løkken tok for øvrig VM-gull i kombinert i 1987 og vant samme år også verdenscupen sammenlagt.

Fra fysikk til teknikk

Fra 1991 til 1993 hadde Svartdal ansvaret for skiskytterlandslaget som blant annet bestod av Jon Åge Tyldum som tok flere VM-medaljer. Ny periode som landslagstrener i skiskyting ble det fra 1997 til 2000 med blant annet Liv Grete Skjelbreid, Frode Andresen, Ole Einar Bjørndalen og Halvard Hanevold på laget.

– Den fjerde perioden min med landslag var fra 2003 til 2008. Da hadde jeg først et par år med rekruttlandslag og deretter med elitelandslag. Siden 2008 har jeg kun vært teknikktrener, blant annet for Ole Einar Bjørndalen fra 2013 til han ga seg i 2018, forteller Svartdal.

Videre nevner han sitt tette samarbeid som teknikktrener for Martin Johnsrud Sundby fra 2011 til 2018. Og også Ingvild Flugstad Østberg, Ragnhild Haga og Helene Fossesholm. Søsknene Emma og Martin Kirkeberg Mørk har han også jobbet med i mange sesonger.

– Men akkurat nå jobber jeg med yngre utøvere i alderen 15 til 20 år. Yngre utøvere har ikke kommet så langt i utviklingen sin enda, så de har gjerne enda mer å hente teknisk enn allerede etablerte utøver hvor det kanskje bare er snakk om å justere noen små detaljer. Unge utøvere føler jeg at jeg får påvirket mer. Det synes jeg er veldig motiverende, sier Svartdal.

Følelsesladd og minnerik

På spørsmål om hva som er hans beste minner fra trenerkarrieren, så svarer Audun Svartdal at OL-gull slår det meste, og gulla til Ole Einar Bjørndalen og Halvard Hanevold i Nagano i 1998 er således gode minner å se tilbake på.

– Likevel var nok den mest følelsesladde og minnerike opplevelsen da Liv Grete Skjelbreid vant VM-gull på sprinten på hjemmebane i Oslo i 2000. Da hadde hun vært gjennom sykdom, hatt en veldig spesiell treningsforberedelse og ingen resultater å vise til før mesterskapet. Likevel tok hun gull allerede i starten av mesterskapet. Det var en veldig sterk opplevelse som gjorde det umulig å holde følelsene unna. På slutten av mesterskapet tok hun ytterligere et gull, på fellesstarten, minnes Audun Svartdal.

Den norske modellen

Audun Svartdal sin treningsfilosofi er det han omtaler som «den typiske norske modellen innen langrenn».

– Det handler om relativt stor mengde, men ikke nødvendigvis den aller største mengden, der rundt 80-90 prosent av treningen er rolig og det gjennomføres 2-3 intervalløkter i uka. Dette krydres med litt styrke-, spenst- og hurtighetstrening, innleder Svartdal.

Han mener to viktige stikkord er progresjon og kontinuitet.

– Progresjon i form av at utøverne må øke treningsbelastningen gradvis, uten å ta store sprang, fra de er unge til de er voksne. I tillegg må det være mest mulig kontinuitet i treningsarbeidet. En viktig del av det å være trener er å unngå å ta store risikoer med sykdom og skader for utøverne, mener Svartdal.

– Du kan kanskje kalle dette litt kjedelig trening, men gang på gang ser vi at det er dette som gir de beste resultatene i langrenn. Det er noen som prøver å finne opp hjulet på nytt, men vi ser at det er liten forskjell på hvordan utøverne som virkelig gjør det bra i mesterskap trener. Det er også lite forskjell på om det trenes til distanserenn eller sprint. Enkelte økter kan selvsagt være ulike, men grunnfilosofien er forholdsvis lik. Vi ser at sprintere også kan hevde seg veldig bra i distanserenn.

Videre understreker han viktigheten av at hver enkelt treningsøkt blir utført med høyest mulig kvalitet.

– Det krever at man er forberedt og har en god plan på hvordan økta skal gjennomføres. De intensive øktene er selvfølgelig de viktigste. Treningen mellom disse må være roligere, men likevel med høy kvalitet. Da særlig teknisk, forklarer Svartdal.

En vanlig treningsperiode på høsten inneholder gjerne to intensive økter i uka. Den ene er vanligvis en veldig kontrollert økt i intensitetssone 3, mens den andre er en kombinasjon av sone 3 og 4 der man starter i sone 3 og gradvis kommer over i sone 4. Sistnevnte økt blir da litt mer intensiv og med litt kortere drag enn førstnevnte økt.

– Mellom disse to øktene er det rolig trening. Så må man legge inn noen styrkeøkter og kanskje noen økter med litt mer fart. Vi ser at det i dag er mye mer fartstrening på ski og rulleski enn det var for 15 år siden. Særlig unge løpere er veldig ivrige på å trene intervall og hurtighet. Langrenn har de siste årene gått fra å være en ren kondisjonsidrett med lange intervaller i motbakke til i dag å bestå av mye mer staking. Idretten har utviklet seg og da forandrer treningen seg en god del også, kommenterer Svartdal.

– Jeg prøver å gjøre treningsopplegget så enkelt som mulig og liker at utøverne tar ansvar for sin egen utvikling. For enkelte utøvere pleier jeg å si at de skal komme med sitt treningsforslag først, så skal jeg gi min kommentar etterpå. Typisk for norske utøvere er at de tar mer ansvar for sin egen trening, bruker sine egne erfaringer og også ser på hva de gjør utenom treningen, om de for eksempel studerer eller jobber. Man må ta med slike rammebetingelser i treningsprogrammene også, ellers kan det bli en for stor totalbelastning, tilføyer Svartdal.

Gjør det enkelt

På spørsmål om hvem han har lært mest av, kommer navnet Frank Beck raskt opp som svar. Frank Beck, som døde i 2014, var blant Norges fremste innen idrettspsykologi og motivasjon og hjalp i sin tid blant annet Johan Olav Koss i forkant av OL på Lillehammer. Han jobbet også med blant andre Olaf Tufte og Cato Zahl Pedersen.

– Det jeg lærte av Frank Beck handler om måten å formidle på. Han lærte meg enkle grep som å være konkret, klar og tydelig i tilbakemeldingene til utøverne, forteller Svartdal.

Som eksempel nevner han det å unngår ordet «ikke».

– Det er veldig lett å si: «Ikke gjør slik og ikke gjør slik». Men det er helt uinteressant for utøveren å få beskjed om hva han ikke skal gjøre. Det som er interessant er hva utøveren skal gjøre. Som trener er man i veldig stor grad en pedagog og må formidle kunnskap slik at utøveren skjønner det og føler seg trygg. Særlig når jeg de seneste årene har jobbet med teknikk, har det vært veldig viktig for meg å gjøre ting så enkelt og konkret som mulig. Det er lett for at utøveren har mange tanker i hodet samtidig, men man må ha færrest mulig tanker i hodet samtidig. Dette er noe av det jeg lærte av Frank Beck og som jeg har hatt nytte av alle år etter at jeg møtte han første gang rundt 1990, forklarer Svartdal.

– Er det treneren som gjør utøveren god eller utøveren som gjør treneren god?

– Det er begge deler. Et samarbeid. Treneren har mer kunnskap når han er ferdig med en trenerperiode enn da han startet. Dette både fordi treneren setter seg inn i nye ting og samarbeider med andre trenere og personer i teamet, men også på grunn av samarbeidet med utøveren. En smart utøver greier å gjøre treneren god. Dette vil i neste omgang slå tilbake slik at treneren blir enda flinkere til å trene utøveren.

– Den mest krevende utøveren jeg har jobbet med er Ole Einar Bjørndalen. Han stiller store krav til trenerne sine, men enda større krav til seg selv. Jeg måtte være skikkelig skjerpet og lærte veldig mye av å jobbe med Bjørndalen. Vi hadde et veldig bra samarbeid, forklarer Svartdal.

– Hvor viktig er talent kontra trening?

– Ordet «talent» liker jeg kun å bruke i form av «treningstalent». Det er veldig lett å bruke ordet talent om utøvere man ser presterer godt allerede i ung alder, men min erfaring er at det er treningstalentet som avgjør om en utøver blir god på seniornivå. Hvis man skal vinne VM- eller OL-gull, så er det ikke nok å ha gode forutsetninger fra naturens side. Treningstalent handler om å trene smart, ha høy kvalitet i treningsarbeidet og ha rett utvikling og kontinuitet. Innen kondisjonsidrett, i alle fall på seniornivå, vil treningstalentet slå det aller meste. Den mentale innstillingen er minst like viktig som det fysiske utgangspunktet, avslutter Audun Svartdal.